Hva om vi, før vi beslutter å bygge nytt, utvide et industriområde eller kjøpe nye materialer, hadde en samlet oversikt over hvilke ressurser vi allerede disponerer, hvor godt de utnyttes, og hvilke naturverdier vi risikerer å miste? Vi har kommet langt i arbeidet med å måle klimagassutslipp, energiforbruk, avfall og materialbruk. Samtidig er informasjonen om produkter, materialstrømmer, bygninger, arealer og natur ofte fordelt på ulike systemer og fagområder.
Vi kan vite hvor mange tonn avfall en virksomhet produserer, uten å ha en fullstendig oversikt over hvilke materialer som kunne vært brukt på nytt. Vi kan vite hvor mange kvadratmeter eiendom vi disponerer, uten å vite hvor mye som faktisk brukes, hvor lenge arealene står tomme, eller hvilke alternative funksjoner de kunne hatt. Vi kan også vite hvor stort areal et byggeprosjekt beslaglegger, uten å ha et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for naturverdiene som går tapt.
Dette er ikke nødvendigvis et spørsmål om at alle data mangler. Utfordringen er at dataene ikke alltid er koblet sammen, at de måler forskjellige forhold, eller at de ikke brukes i de samme beslutningene. Samtidig øker betydningen av å forstå sammenhengen mellom ressursbruk, natur og økonomisk verdiskaping.
FNs miljøprogram, UNEP, viser i Global Resources Outlook 2024 at den globale utvinningen av naturressurser har blitt tredoblet de siste fem tiårene. Dersom utviklingen fortsetter uten vesentlige endringer, kan ressursutvinningen øke med 60 prosent fra 2020 til 2060. Rapporten fremhever også hvordan utvinning og bearbeiding av materialer bidrar til klimaendringer, naturtap og forurensning.
Dette gir et tydelig signal: Vi må ikke bare bli bedre til å produsere og forbruke. Vi må også bli bedre til å utnytte, bevare og videreutvikle ressursene vi allerede har. Spørsmålet er derfor ikke bare hvor effektivt vi kan skape nye verdier, men hvordan vi kan skape størst mulig verdi med minst mulig forbruk av nye ressurser og minst mulig tap av natur.
Kilde: UNEP, International Resource Panel, Global Resources Outlook 2024.
Fra avfallsregnskap til et reelt sirkularitetsregnskap
Sirkulærøkonomi handler om mer enn avfallssortering og materialgjenvinning. Det handler også om å redusere behovet for nye ressurser, forlenge produkters levetid, reparere, ombruke og sikre at materialer kan brukes i flere bruksfaser. Likevel måles sirkularitet ofte gjennom indikatorer som ikke nødvendigvis forteller hvor godt ressursene faktisk utnyttes.
En virksomhet kan eksempelvis ha høy sorteringsgrad, men fortsatt kjøpe store mengder nye materialer. Et byggeprosjekt kan dokumentere at materialer er gjort tilgjengelige for ombruk, uten å vite hvor mye som faktisk blir brukt i et nytt prosjekt. For å forstå den reelle utviklingen trenger vi derfor et mer helhetlig sirkularitetsregnskap.
Det bør vise hva vi kjøper, hvilke ressurser produktene består av, hvor lenge de brukes, hva som skjer når de tas ut av bruk, og om de faktisk erstatter behovet for nye materialer.
Aktuelle indikatorer kan være:
- Andel av innkjøpene som består av ombrukte produkter.
- Andel sekundære materialer, fordelt på ombruk og materialgjenvinning.
- Mengde restmaterialer som faktisk får en ny anvendelse.
- Andel tilgjengeliggjorte materialer som dokumentert tas i bruk.
- Andel produkter som repareres fremfor å erstattes.
- Materialintensitet per produsert enhet eller levert funksjon.
- Andel produkter med dokumentert materialinnhold og sporbarhet.
- Andel materialer som går tapt fordi de mangler dokumentasjon eller en identifisert anvendelse.
Det er viktig at indikatorene skiller mellom ulike materialstrømmer. Ombruk av et produkt, materialgjenvinning av en komponent og energiutnyttelse av avfall representerer forskjellige former for ressursutnyttelse. De bør derfor ikke uten videre slås sammen til én indikator for sirkularitet.
Det samme gjelder måleenhetene. En høy andel ombrukte produkter målt i antall er ikke nødvendigvis det samme som en høy andel målt i vekt, innkjøpsverdi eller funksjonell ytelse. Virksomheten bør velge måleenheter ut fra hva som faktisk skal vurderes, og vise forskjellene tydelig.e
Restmaterialer fra produksjon, bygging, rehabilitering og drift representerer ressurser som ikke alltid utnyttes fullt ut. Et restmaterialregnskap kan synliggjøre hva materialene består av, hvor mye som oppstår, hvilke nye bruksområder som finnes, og hvor stor andel som faktisk tas i bruk. Det gjør det lettere å identifisere uutnyttet verdi, redusere svinn og finne nye muligheter på tvers av prosjekter og virksomheter.
Digitale produktpass (DPP) kan støtte dette arbeidet ved å gjøre informasjon om materialinnhold, opprinnelse, egenskaper og muligheter for reparasjon og ombruk lettere tilgjengelig. EU etablerer et rammeverk for digitale produktpass gjennom økodesignforordningen for bærekraftige produkter, med krav som innføres trinnvis for ulike produktgrupper. Europakommisjonen – Digital Product Passport
Men hva skjer når vi løfter blikket fra det enkelte produktet eller materialet til området det befinner seg på?
Et arealregnskap kan gi virksomheten oversikt over hvordan arealene brukes, hvilken verdi de skaper, og om de kan utnyttes på andre måter. Hvilke områder brukes til produksjon, lager, parkering eller logistikk – og hvilke står tomme store deler av døgnet eller året? Finnes det bygninger, uteområder eller arealer som kan få nye funksjoner? Kan ledig kapasitet brukes av andre, eller kan området dekke behov i lokalsamfunnet, for eksempel gjennom innbyggertjenester, møteplasser eller delte funksjoner?
Dette handler ikke bare om arealeffektivitet, men om å forstå flere dimensjoner av verdi:
Ved å se materialer, bygninger og arealer i sammenheng kan virksomheter få et bedre grunnlag for å vurdere hva de faktisk trenger, hva som kan brukes på nytt, og hvordan eksisterende ressurser kan skape større verdi. Målet er ikke å maksimere bruken av hvert areal, men å finne den beste løsningen ut fra virksomhetens behov, samfunnets interesser og naturverdiene på stedet.
Kilde: Europakommisjonen, Ecodesign for Sustainable Products Regulation og Digital Product Passport.
Før vi bygger nytt, bør vi vite hva vi allerede har
Sammenhengen mellom sirkularitet, bygg og arealbruk blir særlig tydelig når vi ser på eksisterende bygningsmasse. Et nytt bygg krever materialer, kapital, energi og areal. Samtidig kan det finnes eksisterende bygg med ledig kapasitet, uutnyttede arealer eller muligheter for rehabilitering og transformasjon.
Likevel vurderes nybygg, rehabilitering, ombruk og arealutvikling ofte gjennom ulike prosesser og datagrunnlag. En mer helhetlig tilnærming bør undersøke om behovet kan dekkes gjennom det virksomheten allerede disponerer, før nye ressurser bindes opp.
Dette betyr ikke at nybygg alltid bør unngås. Nye bygg kan være nødvendige for å dekke samfunnsbehov, forbedre funksjonalitet eller erstatte bygninger som ikke lenger egner seg til formålet. Poenget er at beslutningen bør bygge på en reell sammenligning av alternativene.
Et byggeregnskap kan blant annet vise:
- Andel ombrukte byggevarer og sekundære materialer.
- Materialmengde per kvadratmeter, sett i sammenheng med byggets funksjon.
- Forventet levetid og muligheter for tilpasning.
- Potensial for rehabilitering fremfor riving.
- Potensial for demontering og fremtidig ombruk.
- Resultater fra selektiv riving.
- Livsløpsutslipp og andre relevante miljøpåvirkninger.
- Direkte arealbeslag og påvirkning på natur.
Selektiv riving kan gi særlig verdifull informasjon. Ved å kartlegge materialer og komponenter før et bygg tas ut av bruk, kan vi identifisere ressurser som ellers risikerer å gå tapt. Etter demontering bør vi sammenligne forventet og faktisk resultat: Hvor mye ble kartlagt? Hvor mye ble demontert? Hvor mye ble brukt på nytt? Hvor mye ble materialgjenvunnet? Og hvor mye endte som avfall?
Dermed kan vi gå fra å måle avfallsmengder til å måle hvor godt vi bevarer verdiene som allerede finnes i bygningsmassen.
Når vi vurderer et areal, ser vi gjerne på størrelse, eiendomsverdi og utviklingsmuligheter. Men arealet har også økologiske funksjoner: Det kan være leveområde for arter, lagre karbon, regulere vann og bidra til å dempe flom. To arealer med samme størrelse kan derfor ha svært ulike naturverdier. Et arealregnskap viser hvor mye areal virksomheten disponerer, og hvordan det brukes. Et naturregnskap går et steg videre og undersøker hvilke naturtyper som finnes, hvilken tilstand de er i, og hvordan virksomhetens aktiviteter påvirker dem.
Dette gir et bedre grunnlag for å vurdere hvor det er mulig å utvikle, bevare eller restaurere arealer – og hvilke konsekvenser ulike valg kan få. Det er også viktig å forstå at naturverdier ikke uten videre kan erstattes: Et nyplantet grøntområde er ikke nødvendigvis økologisk likeverdig med natur som har utviklet seg over lang tid.
Naturregnskap handler dermed ikke bare om å registrere naturtap, men om å forstå virksomhetens avhengighet av natur, påvirkningen den har, og risikoene og mulighetene dette skaper. Dette perspektivet løftes også frem i anbefalingene fra Taskforce on Nature-related Financial Disclosures (TNFD), som knytter natur til virksomheters strategi, risikostyring og beslutninger.